Page 26 - Demo

26
Ingeniøren
Første gangen jeg møter Ole, blir han, litt motvillig, fulgt inn av de ansatte og plassert ved bordet. Han sier at han ikke vil være med, for- di han tror han kommer til å sovne. Når Ole får et ark foran seg og en fargestift i hånden, skjer det motsatte, han blir skjerpet og konsentrert. Han tegner svært langsomt en strek bortover arket, men så stopper han, og han sitter lenge og ser.
Sophie: Skal jeg finne en ny farge til deg? Skal jeg flytte arket ditt litt nærmere?
Ole: Jeg tenker!
Sophie: Ok, jeg skal ikke forstyrre.
Ole: Jeg vet ikke hvordan jeg skal fortsette . . . jeg føler at jeg må frigjøre meg, men vet ikke fra hva . . jeg er ingeniør, jeg er vant til at ting skal bli til noe, ha et formål!
Sophie: Ja, det skjønner jeg, du har kanskje tegnet nøyaktige streker av ting som skal bygges? Beregninger?
Ole: JA, beregninger! Veier! Broer! . . .
Sophie: Du kan kanskje tenke at streken er en vei, veier du har gått, eller linjer i et landskap?
Ole sier ingen ting, men begynner å tegne igjen, langsomt og velover- veid, bortover, svinger oppover, møter kanten av arket, fortsetter ut på bordet, langsomt, inn på arket igjen, nedover, bortover, ut på bordet igjen og inn på arket . . .
Andre gang jeg møter Ole, strever han med å komme i gang; han syns ikke han ser godt nok og vet ikke hvordan han skal begynne. Så tegner han, med mye besvær, noen små former og streker på arket
Ole: Nei! Jeg får det ikke til, jeg ser ikke hva jeg holder på med.
Sophie: Hm, la oss se . . . her ser jeg en rett strek, og her er det en runding?
Ole: Ja, det er ingeniøren mot idealisten. Som ingeniør er du opptatt av rette streker! (Tenker lenge.) Jeg tegnet en rett strek . . .
(Jeg viser ham tegningen han laget uken før)
Ole: Å, var det jeg som tegnet den? Var jeg bevisst da? . . . Når vi sitter her, så bruker vi andre veier, andre måter.