Page 40 - Demo

40
Min bok, min stemme – tegning som ytring og
redskap
Det er i denne delen av samlingen, hvor deltakerne tegner individuelt, at jeg ser etter tegninger som kan bli utgangspunkt for bøker. Vi tegner på mindre ark med tynne, svarte tegnepenner. Nå har vi mulighet til å tegne figurativt og detaljert.
Jeg har med en mappe full av bilder. I den er det bilder av mennes- ker, biler, båter, trær, planter og mye annet. Når vi tegner, kan vi tegne etter hukommelsen, omgivelsene eller fantasien, eller vi kan bruke foto som referanse. Et foto er allerede todimensjonalt, og fotografen har tatt mange avgjørelser i bildet, som vinkel, lys/skygge og utsnitt. Dette gjør det mye lettere å tegne etter et foto enn etter tredimensjonale gjenstan- der, rom og landskap. Målet med denne tegneaktiviteten er ikke å lære deltakerne å tegne, men å legge til rette for at deltakerne kan tegne lesbare tegninger. Hensikten er ikke å kopiere fotoet, men å ha en re- feranse å se etter når man ønsker å tegne noe spesielt, for eksempel et tre. Hvis ikke vi har noe å se etter, er det lett å gjenta en tegning «man kan», en som man har tegnet før, eller å tegne et symbol for et tre. For eksempel en trekant som symbol for et grantre. Trær er så forskjellige. Når deltakerne blar gjennom bunken av trær, finner de kanskje noe som gir assosiasjoner til noe kjent, eller som vekker lysten til å tegne. Ved å kunne tegne for eksempel en spesifikk gran, og ikke et hvilken som helt tre, blir vi mer presise og skjerpede. Det viser seg kanskje at en av tegnerne har vært skogeier og kjenner forskjellen på en ung og en hogstmoden gran. På denne måten kan tegnesamtalene bli spesifikke og ikke generelle.
For beboerne fungerer bildene jeg har med, også som viktige im- pulser utenfra, fra en verden de kjenner, men ikke lenger beveger seg rundt i. I en veksling mellom tegning, impulser og assosiasjoner kan det oppstå interessante samtaler, visuelle og/eller verbale, når vi bru- ker tegningen som redskap for å forstå. Tegningen får frem noe det ikke finnes ord for. Og selve tegnehandlingen driver tegningen videre. Min rolle i denne prosessen handler om å observere, ta deltakerne på alvor, gå ut fra at de har kunnskap eller erfaringer det er verd å lytte til, og forvalte dette med respekt.
En beboer tegner en fisk. Uken etter tar jeg med flere bilder av ulike typer fisk, fugl og dyr fra norsk natur og viser ham. Han blar gjen- nom bunken, sier navnet på de ulike dyrene og tegner flere detaljerte tegninger av ørn og laks. Slik får han formidlet til oss, med tegning, peking og korte setninger, at dette har han spesifikk kunnskap om, og at han har hatt stor glede av å være i naturen.
Sophie: Oj, det ser ut som du har tegnet en del før! Hans: Ja, jeg har nok det.
Sophie: Hva slags fisk er det der, det er flere fisker som har en sånn lang horisontal strek?