Page 1 - 19 Eva & vasstønna ny_Neat

Eva & vasstønna .... ikke mye utvendig merka av krig og knapt
Så var det Eva sin tur. Tett stappa, blide Eva
med mat. Lattermilde, lattertrillende Eva med
en skog av krøller på toppen. Luelaus, rødkin-
Fortalt av Erla Marienborg - skrevet ned av Irene Marienborg net og viljesterk. Vannbordet knaka og ga litt
etter for hver gang Eva planta beina på langs og
med ettertrykk. Men holdt gjorde det, og sakte,
veldig sakte forserte hun langveggen.
Erla Kanstad, gift Marienborg, fortalte denne historia til sin datter Irene Marienborg. Irene Fingrene klorte seg fast til kirkeveggen som
illustrerte historia, og brukte den til en oppgave da hun gikk på skole i Paris. Erla var datter hadde liggende panel. Det var om å gjøre å
av Hilda og Aage Kanstad, og hun var lærer ved Skånland skole skoleåret 1958/59. finne balansegrep med hendene også, og det
Hovedpersonen, Eva, var datter av Johanna og Bernhof Andersen og vokste opp rundt Hjørnet. var litt av en prosess på uhøvla bord.
Nå nærma Eva seg hjørnet. Vi var helt blå
Hun ble senere gift med OddvarLuther og bodde i Harstad til hun døde i 2012. Fire døtre. i ansiktet av spenning. Der satte hun foten på
Irene Marienborg, f 1966, er en norsk illustratør, grafisk designer og barnebokforfatter. Hun Eva Andersen og Erla Kanstad. Utdrag fra klassebilde tønnelokket! Lokket tålte bare en lett fottupp.
har bl.a. skrevet og illustrert en rekke barnebøker om Nora. Hun har utdannelse fra den 1947, 5. klasse. Det visste ikke ho som klatra. Vekta blei mer enn
private Parson School of Design i Paris og New York og motedesignskolen Esmod Oslo. Hun lokket tålte. Det ga etter, og plutselig var ikke Eva
har egne nettsider: norasverden.no hvor en kan skrive ut tegninger som barna kan fargelegge benker, men vi hadde det varmt, og det var lys å se. Men hun hørtes! Fra dypet av tønna kom
gurglende lyder .... antagelig fortvilte lyder!
osv., samt siden: www.irenemarienborg.no i taket.
Mamma, læreren vår, var ikke kommet.
Ingenting på jord var bedre enn å ha tid til å
Det var krig. Tyskerne hadde tatt skolen. Den leke! Respekten for kirka var stor da vi voks
sto der litt fremmed med tre store, dystre opp. Dermed kunne vi ikke leke hva som helst.
kanoner foran seg. Skolen var ikke lenger ett Intens spekulasjon pågikk! Tankene raste rundt
av de trygge punkter i vår barndoms dag. Vi i de mer eller mindre påkledte barnehoder.
måtte trekke oss bort fra den, og far som var En kunne formelig se hvor det spekulertes. Da
skoleinspektør, prøvde stadig å finne lokaler kom Tor med dagens flotteste idé! Vi konkur-
hvor vi kunne gå på skole. Selv om en fiendtlig rerer om å balansere rundt vannbordet (vann-
makt var på Skånland, kunne de ikke ta fra oss bordet var en slags kant mellom treverket og
retten til å lære noe! muren på kirka).
På veien forbi de skremmende kanonene, Første deltager var Tor. Liten, spenstig og
tuslet ei tynn, lita jente så ganske ensom. Hvis kjapp som en lemen. Han ”raste” rundt på
hun snudde seg, ville hun se den litt eldre vannbordet langs langveggen som om han ikke
broren, men de kunne ikke gå i lag! Den tynne hadde gjort annet i hele sitt liv. Rett nok var
ensomme jenta var meg. Storebror Steinar syns det en del smalhans i den heimen men, ikke så
det var flaut å gå sammen med meg og kame- smalt. Da han skulle runde hjørnet og komme
rater, når den hjemmestrikka underbuksa mi seg over på kortveggen, satte han en lett fot
alltid hang litt nedenfor kjolen. Det var ikke så ned på vanntønna som sto der og samla opp
greit å få den til å henge oppe. Mor hadde ikke vann fra takrenna, og oste videre. Han hadde
mer buksestrikk! Vi hadde tredd bendelbånd i greid den virkelige prøven: Å runde det hjør-
linningen! net uten å vippe lokket på tønna!
Men alle mine sorger var slokt da jeg kom Vi prøvde etter tur.... Rangordenen var
fram til kirka. Dåpsrommet i kirka var klasse- klar. De barskeste først ... og så jentene. Mange
rommet vårt nå. Liten plass, ingen pulter, bare Illustrasjon: Irene Marienborg. ramla ned før hjørnet - litt flaurød i toppen. Illustrasjon: Irene Marienborg.

122 123