Page 15 - Bravisen nr 2 2021

Brett, nett og epålett
«Selv om jeg går med skjorte på jobb, er jeg fortsatt skater inni meg!» Kanskje overraskende for dem som bare har registrert at Trond-Lauritz Larsen, Bravidas sylferske regiondirektør for Agder og Rogaland, er en streiting fra Luftkrigsskolen. Her kommer imidlertid sammenhengen:
Tekst: Arne Danielsen Foto: Terje Solli (Portrett), Eivind Severinsen (Ski), John Robert Trøite (Sykkel)
- Jeg vokste opp i Kristiansand som nest yngst av fire brødre. Barndommen besto derfor på mange måter av konkurranser som det var om å gjøre å kjempe seg gjennom. Først var det ballspill som gjaldt, men jeg ble tidlig fascinert av brettsport, ikke minst skateboard. Det var annerledes, eksotisk og ikke minst på den tiden: ulovlig.
Forbudte fristelser
Den unge opprøreren benyttet anled- ningen til å erverve sitt første rullebrett i smug på en Danmarks­tur, der den slags var legalt til salgs.
- Brettet ble finansiert med penger som brødrene mine hadde sendt med for at jeg skulle kjøpe godteri. Det var ikke særlig populært.
Inspirert av filmen «Fire on ice» begynte han senere å bygge sitt eget snøbrett, la finerplater i bløt i badekaret så de skulle få den rette bøyen, holdt på i fjorten dager med bengalack og selvkomponerte bindinger. Tanken går uvilkårlig til Vazelina Bilopphøggers sang om «surfbrett på sløyden».
- Foreldrene mine erkjente da at dette var noe jeg brant skikkelig for, så til jul lå et skikkelig Snøbrett under juletreet.
Post-punk i telt
Brettkjørere er et spesielt og sammen- sveiset folkeferd, lar seg gjerne akkompagnere av punkrock, depressiv post-punk typ The Cure eller melankolsk vestkantrock som De Lillos. Om sommeren samles de gjerne flere uker
i teltleir på Stryn for å kjøre på snø også
i den varme årstiden. Her var alle, fra ferskinger til verdenseliten.
- Vi som driver med brett ser gjerne ting på en litt annerledes måte. Ei trapp er ikke kun ei trapp, men en mulighet til kreativ utfoldelse. Et gelender verd- settes etter muligheten for å slide. Miljøet var kameratslig og kreativt, mange har havnet i yrker innen design eller film.
«Bare ett år...»
Prestasjonene på videregående hadde lidd under all brettkjøringen, og plutselig sto militærtjenesten for tur.
- Faren min var offiser og akademiker. Han rådet meg til å ta befalsutdanning, derfor meldte jeg meg på Heimevernets utskrevne sersjantkurs (USK). Planen var å kun være i militæret det ene året, men så gikk det som det ofte går, jeg trivdes og fikk fristende tilbud om å fortsette.
I alt ble det femten år i Kongens klær. Siden dette var i «dot.com»­perioden på slutten av nittitallet, gikk ferden til utdannelse innen IT og elektronikk i Luftforsvaret. Deretter ble det Luftkrigs- skolen i Trondheim, før han omsider havnet i hjemlige trakter på Luftforsvaret skolesenter på Kjevik.
- Innimellom rakk jeg også å gifte meg. Anette og jeg traff hverandre på videregående, og har vært sammen siden. Nå har vi to døtre på 19 og 15. Anette har alltid vært med, kjørt brett og ligget i telt, dessuten vært med på mange flyttelass.
Jeg må innrømme at jeg kjenner meg litt igjen i fenriken i Kompani Lauritzen, sier Trond-Lauritz Larsen.
PORTRETT
15