Page 44 - Bravisen nr 2 2021

BRA Å VITE
Hvis dette skal aksepteres av under- entreprenøren, bør underentreprenøren sørge for å prise den økte risikoen som en slik klausul medfører. Det kan resultere i et uforholdsmessig høyt erstatnings- ansvar for forsinkelse.
Reguleringer om garantiansvar,
omfang og varighet
For totalentreprenøren er det viktig å passe på at underentreprenører skal ha samme garantiansvar som totalentre- prenøren selv har. Dette gjelder både hvor omfattende garantiansvaret er, slik at de samlede underleveranser minst gir dekning for det som oppdragsgiver selv må garantere for, og hvor lenge garantiene skal vare, slik at oppdragsgiver ikke selv blir stående igjen som ansvarlig garantist i den siste delen av garantiperioden. For underentreprenøren er det viktigste å ikke bli ansvarlig for ytelser man ikke selv har kontroll over eller befatning med. Et eksempel er som «solidarisk ansvarlig for teknisk grensesnitt», som vi ser at noen totalentreprenører ønsker at tekniske underentreprenører skal påta seg å være. Da risikerer man ansvar også for fag man ikke leverer. Det er bedre å kartlegge grensesnitt mellom alle fag, for deretter å ha en god gjennomgang av hvem som skal håndtere hva i prosjektet.
Reguleringer om krav på vederlag
Noen kontrakter gir uttrykk for at underentreprenøren bare får betalt dersom oppdragsgiveren selv får betalt fra byggherren (såkalte «paid if paid»­ klausuler). Med mindre under­ entreprenøren får inn et forbehold om fortsatt å ha krav på betaling dersom det er oppdragsgiverens forhold som begrunner kravet, vil underentreprenøren i realiteten kunne ende opp med risikoen for forhold som kan tilskrives oppdrags- giver. Og så lenge en byggherre motsetter seg et krav, vil underentreprenøren heller ikke kunne utøve noe effektivt press mot totalentreprenøren, som kan ha sine egne grunner til ikke å presse altfor hardt på for å løse under­ entreprenørens krav.
Særlig problematisk er dette i slutt- oppgjør. Hvis en totalentreprenøren går inn i en sluttforhandling om gjenværende omtvistede krav med byggherren, hvor underentreprenøren sjelden blir invitert, er det vanlig at de siste forhandlingene preges av runde tall og baseres på mer overordnede betraktninger. Hvilke krav som gis hvilket medhold spiller da mindre rolle for byggherren, såfremt man oppnår et akseptabelt kostnadsnivå totalt. Det gir totalentreprenøren stor frihet i vurderingen av hvilke krav sluttoppgjøret til slutt skal anerkjenne, og her er det sjelden at underentreprenørens krav står i første rekke.
En liknende variant er såkalte «paid when paid»-klausuler, som innebærer at underentreprenøren først får betalt når oppdragsgiveren får betalt fra byggherren. Forfallstidspunktet for under- entreprenørens fakturaer utskytes altså til et senere og ukjent tidspunkt, så lenge byggherren ikke umiddelbart betaler et krav. For en underentreprenør vil dette kunne gi en økt likviditets- belastning. Både klausuler av typen «paid if paid» og «paid when paid» kan altså gå hardt ut over underentreprenøren.
Følg NS-standarden
Det beste er å la betalingsreglene i underentreprisen følge av NS-standarden som avtales, slik at alle kravs rettmessighet beror på kontrakten og ikke på hva totalentreprenøren og byggherren måtte komme frem til. Må man likevel akseptere en utvidet back-to-back-ordning for vederlaget, bør man imidlertid sørge for å få med formuleringer om:
• At reguleringen ikke kan gi grunnlag for å unnlate eller utsette betaling som følge av forhold på total­ entreprenørens side,
• At man som underentreprenør skal ha rett til å delta i diskusjoner om egne krav,
• At totalentreprenøren ikke kan forhandle med byggherren om frist- forlengelse og vederlag for under- entreprenørens krav uten under- entreprenørens samtykke, samt
• At man alltid skal ha krav på å få utbetalt minst den andel av betalingen som er akseptert og betalt av bygg- herren, og at forsinkelsesrenter som byggherren blir skyldig skal tilfalle underentreprenøren, og ikke minst
• At underentreprenøren har rett til å prøve kravene rettslig.
Oppsummering og råd
Noen ganger kan man se at det som omtales som ”back-to-back”-klausuler egentlig er klausuler som overfører en oppdragsgiverrisiko direkte til en underleverandør. For eksempel kan det være fristende for en totalentreprenør å kvitte seg med risikoen for andre sideordnede underentreprenører. Slike klausuler avsløres gjerne raskt ved ordentlig gjennomgang. Dersom de ikke har en fornuftig begrunnelse bak seg bør de tas ut av kontrakten.
Generelt kan back-to-back-prinsipper likevel ha mye for seg. De kan tjene som instrumenter for å fremme felles interesser vertikalt i kontraktskjeden og de kan fordele ansvar og risiko i prosjektet på en fornuftig måte. Samtidig er det alltid behov for å se nøye på særbestemmelser og bestemmelser som avviker fra Norsk Standard, og vurdere om disse bestem- melsene representerer en uforholds- messig risiko. I så fall bør en under­ entreprenør være forsiktig med å inngå kontrakten, uten først å ha tatt høyde for den økte risikoen som særbestemmelsen representerer.
I praksis kan det være en god regel at man alltid konsulterer en kollega når man kommer over regler om «back-to- back» i en avtaleforhandling. Og man kan innhente en enkel rødflaggsanalyse fra advokat hvis man ønsker synliggjort risikoer med forslag til hvordan de kan håndteres. Veldig ofte ser vi at total­ entreprenører er villig til å gå tilbake til Norsk Standards løsninger, hvis man er tidlig ute og på en enkel måte kan forklare hvorfor noe er problematisk. Det hjelper da ofte at man kan vise til at klausulen eventuelt må prises, og at avviket vil bli dyrt.
44 BRAVISEN NR. 2 / 2021