Page 12 - kortvika_Neat

høyre og venstre om, samt til spredt orden. oss skyndsomt tilbake. Etter denne nedslående pen, sprang i cirkler på innsiden og sørget for at
Under sistnevnte opplegg kunne vi under episoden, mistet vi mye av lysten på å krige, og vi, for en billettpris av fem øre, fikk oppleve
høye rop og skrik storme det ene festningsverket ofret oss for mere fredelige sysler. dristige rundsvev. Etter som det også ble inn-
etter det andre, mens vi i mangel av skarpe skudd, Blant disse nevner jeg det populære “Å slå vilget kreditt, var det mange av oss som ganske
brølte voldsomme “Bang – banger”, samtidig ball”, hvor vi under rituelle neveforflytninger på svimle og fortumlet, sjanglet hjem utover etter-
som vi lot våre hjemmelagede handgranater suse balltreet eller “selta”, alltid startet med regla: “Utta middagen.
gjennom luften. - Inna - Pinna - På!”. Sesongen for dette ballspillet Og i dager med frisk vind, sendte vi opp
Av de eldre var vi blitt fortalt at i riktig gamle åpnet gjerne på strendene allerede i mars måned, svære drager som var skremmende dekorerte,
dager ble det mellom guttegjenger fra Svolvær mens snøen ennå lå meterdyp. Her del tok både og som virkelig nådde de store høyder.
og Kabelvåg utkjempet mangt et slag på sletten jenter og gutter i stort antall. Blant dem husker jeg For oss gutter var likevel fotballspilling vår
nedenfor Osanbakken. særlig Svanhild, Solveig og Aud Næss, Bibbi største aktivitet. Vi var sterke beundrere av
Svolvær regnet vi for å være litt i sterkeste Edvardsen, Ragnhild Halseth, Irene Pettersen, “Bron se laget”, med favorittene Brustad,
laget til å føre krig mot, men vi mente at gutta fra Irene og Åse Tingvoll, - og ikke minst min latter- Kvammen og Tippen Johansen. Keeperfantomet
Mathisvika kunne vi nok saktens klare. Derfor, milde søster, Ellyanny. Et annet sikkert vårtegn var Arne Bang var en selvsagt Tippen, mens jeg med
en fin høstdag på hjemveien etter skole tid, “Leke Sisten”, “Kaste på Stikka”, “Kaste på strek” min gode venstrefot, trivdes best som Brustad. I
er klærte vi dem krig, og ble enige om at slaget eller ”Spille Klink” opp mot hus veggene. Før lyse vår- og sommerkvelder spilte vi gjerne “non
skulle stå samme dag, på noen knauser bak skolealderen benyttet vi oss av far ge sprakende stop”, og vår hovedarena var platået like ved, og
Tuber kulosehjemmet. Vi hadde for anledningen brus – og ølkapsler, for senere å avansere til klin- på nordsiden av kirken. Herfra var vi passe i skjul Kortvika 1970. “Gammelgården” med Nilsen-huset
i bakgrunnen. Alf Løvlands hus er under bygging.
innkalt forsterkninger, bl. a. Anders Haukås og gende mynt. Først forsiktig med ett – og toøringer, for ubehagelig innsyn fra Prestegården, enskjønt Da Anton Olsen flyttet til Edvardsenhuset rett over
Odd Petter sen, fra henholdsvis Nausthalsen og men etter som vi fikk bedre råd, fant vi ut at den prosten viste seg veldig tolerant når det gjaldt veien, tok han med seg den gode mulden, som vi
Finneset. Sigmund Næss, Simonsengutta’, Arne mer solide femøringen fløt bedre gjennom luften! aktivitetene til oss yngre.
Pettersen, Henrik Bang og min broder Viggo, var Det hendte og at jenter og gutter slo seg sammen i Arne Bang var den stolte eier av en ekte “fire-
også stridsklare. et slag “Jeppe”, eller vi “Hoppet Paradis”, - og da ball”. Denne holdt til høsten 1942, men da var det Å “erte skjettfloa” var en populær gjenganger,
Om ettermiddagen sto begge hærene ble det enten “Flyger” eller “Seksruters”. ikke mer å lappe på. Nye fotballer var ikke å og fant gjerne sted under uvær, eller like etter. Det
oppmarsjerte på hvert sitt høydedrag, og ledsag- En typisk guttelek var “Røver og Politi.” oppdrive på den tiden, så vi fylte det slitte dekket gjaldt å våge seg ut etter bølgene når de trakk seg
et av høye tilrop og skrik, utvekslet vi besver- Sigmund Næss, som nå bor i Sverige, fortalte med glassvatt, som foruten å gi veldig dårlig tilbake, for så å vente lengst mulig på neste. Når så
gelser og fornærmelser mot hverandre. Vi kunne meg at han en gang under denne leken, ble put- sprett, også hadde en slem tendens til å forårsake den frådende og truende veggen kom fossende
se at Mathisvikbanden for anledningen var tet ned i en tom silo ved Prestegården, hvoretter lettere hjernerystelser – og da særlig i regnvær. mot deg, gjaldt det å ta bena fatt. En gang i
anført av Arne Christensen og Rolf Hamnes. “politiet” trakk opp stigen, for deretter å glemme På skolen, i eller etter skoletid, hendte det vi Thingvollstøa, klarte ikke Sigmund Næss å reage-
Begge var utstyrt med fryktinngydende treøkser, den stakkars fangen. Heldigvis for ham hørte arrangerte fotballkamper mot klassene rett over re fort nok, og skjettfloa nådde ham, og kastet han
sverd og blinkende skjold. Markus Kårvik og Anna Budeie, som var på vei tilbake over tunet eller under oss. Einar Wiik var den glade eier av på land. Lettere sjokkert og “søkkablaut”, og med
hans yngre bror, og noen flere, utgjorde nærm- etter avsluttet fjøsstell, hans fortvilte rop om en ekte fotball, og med ham og “Lille” (Bjarne) klærne tilgriset av sand og tang, måtte han i miser-
este livgarde. Men så, i det øyeblikket hjelp, og fikk hjulpet ham opp. Svarholt i teten, løp vi i hujende lykksalighet ned abel forfatning ta hjemveien fatt.
Kommandant Gunnar skulle til å gi ordren om Et annet personlig minne. Under et søk etter til KIL’s for oss så veldige grusbane. Der stilte vi Vinterstider frøs vanligvis både Prestfjæra og
stormangrep, fikk vi øye på en veldig skikkelse “røvere” på en høyde ovenfor prestegården, fikk opp i høytidelige lagformasjoner, og kampen Rundleira til, og ved flo sjø hendte det at vi
som svingte med et svært balltre inne i fiende- jeg plutselig øye på prost Skjeseth i sin lyse kunne begynne. Merkelig nok kan jeg ikke huske “seilte på isflak” ved å stake oss fram ved hjelp
fylkingen, samtidig som han med kraftig røst sommerdress, sittende i dyp meditasjon ved at noen fra våre klasser i de påfølgende år etter av skistaver. Å løpe fra flak til flak var også
ropte at vi nok gjorde best i øyeblikkelig å pelle minne stedet over Gunnar, hans falne sønn. I krigen, avga spillere til KIL, men likevel, disse popu lært, men svært så risikabelt. Under slik
oss hjem, for ellers skulle vi få med ham å bes- respekt stoppet jeg opp, og uten å bli sett, trakk kampene minnes jeg alltid med stor glede og aktivitet plumpet jeg en dag ut til et forfriskende
tille. Vi dro kjensel på Hans Christensen, store- jeg meg lydløst tilbake. takknemlighet. Litt rart å tenke på at vi hele tiden isbad. Bare tanken på hin dags springmarsj fra
broren til Arne, som nesten var for voksen å En periode var det populært å lage karuseller. måtte klare oss uten aktivitets - eller fritidsledere Prestfjæra og hjem, i kald østavindsbris, og med
regne. Stilt overfor slik en Goliat, mistet vi alle, Der var Simonsengutta spesielt dyktige, og over- av noe slag. Vi hadde knapt hatt et par ekte fot- bukseben som frøs stive og avga skrapende lyder,
inklusive Overkom mandoen, det meste av rasket en dag med en manuelt drevet modell, med ballstøvler på bena, langt mindre eid en trenings- får meg ennå til å grøsse.
kampmotet, og etter en kort rådslag ning, kom seks seter. Brødrene Reidar og Ivar slet som drakt. Ei heller hadde vi hørt om en far eller mor Etter som krigsårene gikk, ble rasjoneringen
ordren om retrett, og nokså slukørete trakk vi galeislaver, der de med to drivtau festet til top- som kjørte barna til trening. strengere og strengere, og foruten sydfrukter, var

73
72