Page 16 - kortvika_Neat
P. 16
På en vel inngjerdet åkerlapp mellom annek- stad, Leif Juster og Wenche Foss. Men felles for okkupasjonstyrkene som kom hit, fant man sta-
set og kirkegårdsmuren, gjorde Stor-Arne pres te- alle disse filmene var at det alltid fulgte en norsk dig flere bestefedre.
gården om til delvis å bli en ekte tobakkplantasje. eller tysk ukerevy med på kjøpet. Disse var van- Senhøstes 1944 begynte jeg på konfir masjons-
Til alles overraskelse trivdes tobakksplan tene ligvis sterkt Göbbels-infiserte, men vi lærte fort å skole hos prost Skjeseth, og undervisningen
aldeles utmerket i det arktiske sommer været, og ta både dette og mye annet med en klype salt! foregikk i rettsalen, tilknyttet sorenskriver-
ved innhøstningen hadde plantene nådd manns- Fra hovedstaden ble det av og til sendt ut små kontoret. Prosten viste seg å være en engasjert
høyde. Stilkene med blader ble kuttet av, for der- grupper av cabaretartister, som opptrådte i kino- foreleser, og hadde en egen evne til å gjøre pens-
etter å bli tørket, og sendt til en tobakksfabrikk, lokalet med gamle revyviser, trekkspill og jod- umet interessant. Vi kunne sitte som trollbundet
som for en godtgjørelse sendte tilbake et visst ling. Men best husker jeg konsertene i Vågan når han i sine utlegninger levendegjorde
antall esker “Heimavla”. Kirke, med nordlandsangeren Erling Dahl, eller Frelserens sjelekamp i Getsemane, eller når han
Etter at “avlingen” var kommet i hus, så jeg med det utmerkede sangkoret Havella fra tegnet et bilde av opprøreren Martin Luther.
min sjanse, og fikk Stor-Arnes tillatelse til å Svolvær, hvis glansnummer var “Kom til den Men så startet tyskerne den brente jords tak-
grave opp røttene fra tobakksplantene, for så å ta hvitmalte kirke”. En slags frikonsert fikk jeg av tikk i Finnmark og Nord-Troms, og titusener av
Kortvika 1970. I forgrunnen Edvardsen-huset, i dem med hjem i en sekk. Der vasket og snittet jeg og til når jeg utenfor kirken kunne lytte til organ-
bakgrunnen “Gammelhuset” som ble revet samme mennesker var plutselig på flukt sørover, vesent-
høst. I midten til venstre ser vi den nye riksveien opp hele ladningen, hvoretter jeg tørket den i istens orgeløvelser. Og i lyse sommer kvelder lig i motorskøyter eller sjarker. Til Kabel våg om-
som er under bygging. Foto: Willy L. Olsen. stekeovnen. Etter litt spesialkarving til slutt, hendte det at tyske soldater, fra haugen oppe i rådet kom det hundrevis av dem. Folk viste stort
hadde jeg flere esker med “Willy’s Eventyr blan- Kortvikstien, framtryllet de vakreste operette- og hjertelag, og mange ble innlosjert privat. Men de
ding”, som tobakkshungrige naboer og kjente wienermelodier så virtuost, at vi for en stakket aller fleste ble plassert i Kabelvågkirken. I den
enda et par fulltreffere, besluttet han derfor, mens kunne nyde godt av – til markedsriktig pris! stund rent glemte at det var krig. bitende kulden ble det fyrt på spreng i alle ovnene,
“leken” ennå var god, å følge det velkjente, tyske Da radioene ble konfiskerte, ble vår viktigste 6. juni, 1944, kom den allierte landgangen i og snart var kirken overfylt av folk som slo seg
prinsipp om “seierrikt å trekke seg tilbake”. Rød nyhetskilde “Lofotposten”. Gjennom den fulgte Nordmandie. Dagen etter, den 7. juni, satt jeg på ned hvor de kunne finne en plass. Og det var en
og andpusten, og med blodig overleppe, men ikke far og jeg verdenskrigens utvikling fra dag til haugen (“Den bakerste haugen” kalte vi den) rett broget forsamling. En stor del av flyktningene var
så lite stolt av sin private motstandskamp, return- dag. Etter som frontene forflyttet fram og tilbake, over den skjellsanddekte jentebadestranden i av samisk opprinnelse, og var kledd i fargerike
erte han til oss, mens tyskerne temmelig slukøret - først på Vestfronten, senere på Balkan, Sovjet, Kortvika. I det fine ettermiddagsværet, kunne drakter, luer og komager. Plassen rundt alterrin-
fortsatte deres avbrutte ettermiddagstur. Nord-Afrika og Asia, - oppdaterte vi frontlinjene jeg på den andre siden av Vågen, på sletten hvor gen var okkupert av to familier, representert i tre
Noen dager etter utformet Helge Skjeseth to i geografiboken min, med det resultat at ved kri- Solemhuset ligger nå, se minst et par hundre generasjoner. Jeg kunne se at bestemor var alvor-
plakater, med likelydende budskap, både på tysk gens slutt, var verdenskartene nesten umulig å tyske soldater stå oppstilte, og i stram giv akt. lig syk, og den aller yngste, et spebarn, gråt hjerte-
og på norsk. Den tyske versjonen lød omtrent avlese, for å si det mildt. Men en fin måte å lære Foran dem, på en staselig varmblodshest, satt skjærende. Gamlefar satt og spikka på et stykke
slik: “Diebstahl von Turnip und Rube wird geografi på, var det utvilsomt! kommandanten på Kreta, iført fulle pontifikalier tørka reinkjøtt som han delte ut til de andre i
angemeldet!” Ganske merkelig at den fikk stå Peder Rothli, Håkon Olsen og Jacob Jacobsen og ridestøvler. Jeg hadde nyss fylt 14 år, og var familien. Og slike, og lignende syn kunne man se
urørt, da det her faktisk antydes at også tyskere og deres medhjelpere, utførte et for tjenstfullt vel orientert om invasjonen som just hadde fun- over hele kirken. Luften ble snart stinn av en blan-
kunne la seg friste til noe kriminelt. arbeid ved å holde kinoen i gang under hele kri- net sted. Det slo meg at dette måtte være en ding av tobakksrøyk og duften av menneskekrop-
En annen episode fra den perioden. Olav gen – da vi trengte den som mest. De utførte der stund med historisk sus over seg, og at jeg sann- per som ikke hadde følt såpe og vann i ukesvis.
Bang, som den gangen må ha vært ca. to år, for- et kulturarbeid så godt som noen, og muliggjorde synligvis var den eneste norske som bivånet Flere syntes ennå å være i sjokk etter å ha sett
villet seg en dag inn i et piggtrådinngjerdet at vi alle fikk en viss kontakt med den store dette scenariet. Med ett hørte jeg kommandan- hjem og eiendom gå opp i flammer, for deretter å
mine felt, ovenfor annekset. Dette ble tilfeld- verden. I lokalet til Losje Egedes Minde så vi for tens kraftige røst, men avstanden var for stor til bli tvunget til å flykte over hals og hode, og med
igvis sett av Villads, en ungdom som tjente som det meste svenske filmer - med noen norske, at jeg kunne skjelne ordene. Men at han akkurat små muligheter til å få med seg noe av hva de
dreng på gårdsbruket til Benum. Uten å tenke på danske og tyske produksjoner i blant. Særlig der og da orienterte om invasjonen, og alvoret hadde av klær, møbler eller andre ting av mer
risikoen sprang Villads innenfor pigg tråden, og svenske buskis - og musikkfilmer, med Edvard forbundet med den, nærte jeg liten tvil om. Etter privat karakter. Midt i dette kaoset så jeg prost
grep resolutt tak i den lille, og lykkedes deretter Persson, Sickan Carlson, Alice Babs, Nils Poppe. at den allierte invasjonsstyrken maktet å bite seg Skjeseth gikk rundt, mens han prøvde å roe ned
å bringe dem begge i sikkerhet. De danske skuespillerne Magarethe Viby og Ib fast, og i løpet av høsten avanserte videre mot de gamle og syke blant flyktningene. Etter noen
De små tobakkrasjonene ble et problem for Schønberg, ble veldig populære, især blant oss Tyskland, kunne vi tydelig se at mismotet bredde dager ble disse fordelt rundt i Lofoten, eller sendt
mange. På slutten av krigen ble det derfor ganske yngre, som slik ble holdt a jour med den tidens seg blant tyskerne. Marsjering og sang skjedde videre sørover.
populært å spe på rasjonene av “Kakikut” og siste poplåter! Blant de mange norske filmstjer- uten at den store entusiasmen kom til syne. Til prestegården kom en eldre kvinne av
“Mahuni” med ekte “Heimavla”. ner fra den tiden, husker jeg særlig Alfred Maur- Kanskje hadde det noe med det faktum at blant samisk opprinnelse, som jeg lærte litt å kjenne.
76
77
