Page 14 - kortvika_Neat
P. 14
fjorden på Birger Benjaminsens hvalbåt. I mellom jeg medbringende trillen passerte gjennom en ligste orgeltoner ved å akkompagnere, mens vi av
slagene hendte det at far kom hjem med svære lang korridor. Da hendte det at dørene til soldat- full hals sang “Vår Gud han er så fast en borg”
stykker av både hvalkjøtt og spekk. Tilsatt salt og rommene sto åpne, og jeg fikk et glimt av soldat- eller ”Det hev ei rose sprungen”. Jørgensen Dahl
krydder, ble dette surret på behørig måte, og lagt i er som lå på køyene, eller de satt røykende rundt underviste klassen vår de to siste årene på folke-
en tønne med saltlake, tilsatt lauvbærblad, og et bord, ivrig opptatte med brevskriving, kortspill skolen, og vi hadde han i samtlige fag, unn tatt
plassert i kjelleren. Hvalspekket, ferskt eller salt- eller sjakk. gymnastikk. Han var en utmerket pedagog, og
et, var i mangel av bacon, utmerket til saltfisken. Ved enden av korridoren lå kjøkkenregionen hans kunnskapsspekter var vidtfavnende. Han
Steking i torskelever eller tran, hjalp også til å til høyre, og der ventet meg en svær balje med fikk oss til å forstå viktigheten av å ha innsikt i
drøye fettrasjonen. Og på skolen, før introduserin- kjøkkenrester, vanligvis av luksuskvalitet. Det grammatikk, og dessuten til å fatte poenget med
gen av den populære svenske- og danskesuppen hendte at jeg blant mye godt fant svære, hvite orden og disiplin i klasserommet.
kom, fikk vi C- og B- vitaminer, samt en spisesk- form loffer, bakt av ekte hvetemel, og da var det Etter som krigen varte, ble driften på prest-
je tran. Om vi hadde glemt skjeen, ville Jørgensen betryggende å vite at hjemme på kjøkkenbenken, egården mer og mer intensivert. Stadig større
Dahl, gjerne med et skøyeraktig smil, be oss om å der lå brødkniven, skarp og fin! åkerareal kom under plogen, og det ble lagt mer
lene hodet godt bakover. Direkte fra flasken, og Til jul sendte vi bud på han “Slaktar-Magnus”, vekt på grønnsakdyrking. Gulrøtter var særlig
med den største presisjon, avleverte han så det som bodde på Ørsnes. Om han for taltes det populært, men dessverre hendte det av og til at
lunkne innholdet ned i strupen vår. På et tørk av mange historier. En av dem var om da han skulle ubudne gjester besøkte gulrotsengene, særlig nat-
løvtynt toalettpapir, og nærmest som en etter-rett, kjøpe finsko, og Brynjulf Kolflaath viste han et testider. Rundt gulrotåkeren, som lå rett nedenfor
fikk vi to små sardiner i olje. Heldig var da den par lakksko av siste mote, som det året nok var kirken mot riksveien, ble det montert opp et elek-
som fikk slurpe den resterende olivenoljen rett fra litt spesiell. Magnus kikket forundret på skoene, trisk gjerde av merket “Gjeteren”. En søndag
den tomme sardinesken. På slutten av krigen fikk og betraktet dem lenge, før han sang ut: “Du ettermiddag, i vakkert sommer vær, hendte det seg
vi svensk grønnsaksuppe, iblandet litt kjøtt. Dansk Kolflaath, du meine vel ikkje at æ’ ska kjøp’ at jeg sto under de store trærne utenfor prest-
havresuppe vanket det også, og begge suppene desse skoan’! De e’ jo peskandausen mæ så spess egården, sammen med Stor-Arne og “Lassik”
hjalp til å holde den verste hungeren borte, og var at æ kainn speinn ei my’ i ræva med dem!” Om Skjeseth, Øyvind Bang, Tysnes senior fra
oss til uvurderlig hjelp i de siste krigsårene! det etter dette intermessoet ble noen handel, for- Nausthalsen, samt noen gutter. Da ser vi to tyske
I årene 1942-43 anskaffet far en såkalt “villa- talte historien ikke, men slakte, se det kunne soldater passere forbi, retning Svolvær. “Nå må
gris”, og omgjorde smien til kombinert grisehus saktens den gode Magnus. Far hadde fått tilgang dere følge med!” sa Stor-Arne, som om han ante
Willy L. Olsen sammen med sin far Anton L. Olsen i og hønsehus. Det ble min, og delvis mine små- til vaskekjelleren i annekset på preste gården, og det verste. Og riktig nok, etter å ha passert veien
Svolvær i 1972. søskens oppgave å samle inn middagsrester og der var det en stor jerngryte for koking av skolde- opp til kirken, ser vi dem forsiktig åle seg under
lig nende fra naboer og andre mere fjerntboende. vann. Snart hang julegrisen nybarbert og delikat strømledningen, og forsyne seg djervt med en stor
savnet av tilstrekkelig brød, melk og kjøtt det vi En jobb vi mislikte svært, da dette kom i tillegg til under taket, klar til veiing og partering. bunt gulrøtter hver, hvor etter de lot som ingenting
led mest under. skolearbeidet og andre plikter. Men da jeg fikk Men som Skjeseth ofte siterte fra var hendt, og bedagelig ruslet videre. Da hørte vi
For å drøye brødrasjonen, kunne mor enkelte som oppgave å hente skyller fra den tyske brakke- Ny-testamentet: “Mennesket lever ikke bare av Stor-Arne sette i et kraftuttrykk av det mere saf-
ganger bake “potedeskake”, eller hun blandet forlegningen på Kreta, fikk ordningen et element brød.” For meg, og sikkert for mange flere, var tige slaget, hvoretter han omgående spratt opp og
kokt torskerogn i deigen. Melet var forøvrig av spenning over seg. Inngangen til Kreta hadde savnet av radioen, med tilgang på sang og løp etter tjueraddene. Etter noen lange klyv nådde
mørkt og flisete, og forårsaket mye gass i magen. en tung port, som delvis var dekket av piggtråd. musikk, ganske så følbart. Men det hjalp mye at han fram til dem, og i et perfekt bakholds angrep
Særlig var “svartstompen” fra baker “Z –Olsen” Ved alarm i fjorden, ble både porten og vakten i sangtimene på skolen, der hadde vi en stor res- røsket han begge gulrotbuntene til seg. For et lite
i Storgata kjent for sin “eksplosivitet”. Klesvarer doblet. Når jeg så nærmet meg med min spesial- surs i lærer Jørgensen Dahl. Med stor tålmodighet øyeblikk virket det som om tyskerne ble noe per-
var strengt rasjonert, og ellers vanskelig å få tak lagde grisematvogn, spurte alltid vakten: “Was og entusiasme lærte han den store klassen vår, plekse. Men så, i den rene proffstil, gikk den ene
i. Mor hadde et svare strev med å stoppe og lappe willst du?” På mitt beste Jørgensen - Dahlske som for øvrig besto av både jenter og gutter, salm- til aksjon, og tildelte Arne et knyttneveslag, midt i
det vi hadde. Dessuten strikket hun en god del, og skole tysk svarte jeg: “Bitte, Kartoffelschalen er og sanger, som vi framførte både to- og trest- fleisen. Da ser vi Stor-Arne kaste begge gulrot-
symaskinen var i stadig bruk. Spesielt travelt må holen!” Så fulg te: “Hast du Ausweis” og på mitt emt. Ren høytid ble det når han gikk fram til det buntene fra seg i grøftekanten, for der etter, som
det ha vært etter nyttårstider, da krevdes det fire bekreftende svar ble passerseddel og vogn nøye fotdrevne orgelet og satte opp notebladene, mens den rene Von Porat, å lange ut en rett høyre, som
par “lugger”, som var vanlig fottøy den gangen kontrollert. For dem kunne jeg jo godt ha vært en vi forventningsfulle så han trekke ut eller presse sendte tyskeren hodestups i veien. Men da våknet
for å motstå vinterkulden. sabotør. inn en masse mystiske knotter. Deretter overrislet den andre tyskeren til dåd, og snart måtte Arne
Far deltok en sommer i småhvalfangst i Vest- Så fant jeg veien til den største brakken, hvor han våre musikkhungrige sjeler med de vidunder- forsvare seg på to fronter. Etter å ha lykkes med
74
