Page 146 - Jorstad mellom_et historisk tilbakeblikk

143

Bildet på forrige side synligjør det store behovet for mannuell arbeidskraft
under jernbanen sin anleggsperiode. De lange myrstrekningene (Brennmyra og
Bomomyra) måtte forseres/arbeides igjennem med håndmakt – spade. Ingen
gravemaskin her nei, slik var det på hele strekningen; mannuell arbeidskraft.

Som en kuriositet kan nevnes noe som anleggsfolket fikk ”bryne” seg på da de
skulle bygge bro over Fenningen på Reita. Her gjør jo bekken ei stor sløyfe mot
Jørstad før den igjen svinger vestover. Således måtte her bygges to broer med
kort mellomrom. Det var kjent at på Jørstad var det veldig dårlige grunnforhold
med mye kvikkleire. Gamle sagn forteller at hele Jørstad flata en gang ville skli
ut og ”falle” ned mot elva. Og at det var Fenningen og vatnet fra den som ville
være den utløsende faktor. Jernbanens planleggere ville således, for å unngå å
bygge to broer over samme bekk med bare 150 meters mellomrom, grave ett
nytt bekkeløp beint over dyrka jorda på Reita. Dette forslaget falt ikke i god jord
hos bøndene. Spesielt Albert gikk sterkt i mot dette, for da ville han miste en god
vannkilde for husdyrene. I tillegg ville jernbanesporet skjære seg på tvert over

hans dyrka mark og stenge for dyrenes mulighet til å nytte bekken som
vannkilde, bekken ville da bli på nord siden av jernbanesporet. Jernbanen måtte
trekke dette forslaget. Det som da skapte en del hodebry var å bygge to broer
med så forferdelig dårlige grunnforhold. Det ble fortalt at anleggsfolkene prøvde
å komme ned på fast grunn, men måtte gi opp. Jernstenger som ble satt ned
forsvant videre ned i bakken av sin egen tyngde eller de bare kunne sette
pekefingeren på enden og dytte jernstanga ned. Men ingeniørene løyste dette
problemet også. På hvilken måte vet jeg ikke, men jernbanebroene har stått i

alle år uten at noe har skjedd.

Albert var en snill og omgjengelig kar, han hadde vanskelig for å si nei, kanskje
så snill at han vart utnyttet? I hvert fall er det fortalt at det til en hver tid var
fullt av folk her i gården, enten de hadde arbeid her eller ikke. Det var
vanskelige tider på 1920 tallet med fallende priser og lavkonjunktur. Spesielt er
det en vanskelig tid for skogbruket. ”Snåsabruket” går konkurs i 1926. De
involverte bøndene tapte store penger og dette preger bygdesamfunnet. (skal

komme tilbake med litt mer om ”Snåsabruket” senere) Folk trengte arbeid,

146