Page 216 - Jorstad mellom_et historisk tilbakeblikk

213

jeg min mor Ingebjørg hadde gledet seg til i lang tid. Å få noe helt for seg selv,
det var noe stort for henne. Hun som i alle sine år hadde gått sammen med og
vært til hjelp for andre, kunne endelig slappe av og ta vare på seg selv.

Både Gunnar i Nordgården og jeg snakket om å gjøre overdragelsesprosessen

av gårdene paralelt. Dette hang sammen med felleseiendommen i Megard, og
de gjeldende skatteregler for skogbeskattning. Ved asluttning av 5 års
gjennemsnittsligning er det spesielle skatte regler som må utnyttes på en
bestemte fastsatt måte, dette for å kunne få et rettmessig skattefritak. Dette
ville ha vært vanskelig ligningsmessig med forskjellig avsluttningsår. For meg var
det også et annet moment som var med i planene. Jeg hadde planlagt å ta ut
tidligpensjon når jeg fylte 62 år.

Da jeg ikke hadde noen egne barn, måtte jeg tenke på hvem av mine nærmeste
slektninger som kunne våre aktuell som min etterfølger. Det var en selvfølge for
meg at den som skulle overta etter meg, måtte være en nær slektning. Det var
forskjellige omstendigheter som avgjorde mitt valg, uten at jeg skal komme
nærmere inn på det. Det gjorde at jeg bestemte meg for å spørre min søsters`
yngste datter Rannveig, om hun kunne være interessert. Hun var både
engasjert og interessert i alt som hadde med jord, skog, jakt og friluftsliv å
gjøre. Svaret ble ja. Hun startet umidelbart med en målrettet utdannelse.
Overdragelsen ble forberett og gjort klar til 1. januar 2004. Prisen ble satt til Kr.
750000,- pluss kår (fritt hus i gårdens kårbolig). Maskiner og redskaper (drifts
løsøre) ble holdt utenfor i første omgang. Driften av gården ble i en

overgangsperiode utført av meg og regnskapsført i Rannveig sitt navn.
Nydriverne” måtte selvfølgelig flytte inn på gården. Det ble ikke plass/husrom
for meg og Sonja lenger. Min kjære mor bodde fortsatt i kårhuset. Vi leidde oss
hus på Finsås for ikke å ha for lang vei ned til gården. Der bodde vi i fem år,
inntil kårhuset ble ledig. Min mor døde 11. januar 2011.

Rannveig tok en del av sin utdannelse på distriktshøyskolen i Bø i Telemark. På
skolen her traff hun en kjekk dansk ”dreng” som heter Ole Kristiansen. Ole og

Rannveig hadde mange felles interesser; begge som aktive dyrkere av
friluftslivets gleder. De såg mulighetene de ville få for å leve ut disse intressene

216