Page 30 - Jorstad mellom_et historisk tilbakeblikk
P. 30

27

           Tidsbilde ca. 1700




           År 1700 var det tid for å skifte ut den gamle julianske kalenderen, til den
           gregorianske  kalenderen. Dette  for å  rette opp det avvik  som hadde
           oppstått gjennom århundrer  i  forhold  til  solåret.  Det  betydde  at man”
           hoppet over en del dager” fra den 18. februar til den 1. mars. Det hadde
           liten praktisk betydning for den enkelte bonde. Men det var en justering på
           linje med Danmark og Europa.
           Kongens øverste representant i Trøndelag  var  stift amtmannen i
           Trondheim. Snåsa låg  til  Inderøy fogderi,  fogderiet  var amtmannen  sin
           ”forlengede arm”. Fogden eller "futen" som han ble kalt blant folket. Han
           var og ble betraktet som den lokale øvrighet. Futen ved århundreskifte var
           Nils Knutsen. Snåsningene var missfornøyd med Knutsen. Og de sendte inn
           klage på ham  for  at  han  krevd  inn penger  til  anskaffelse  av
           ammunisjonssleder til  legdene,  mens han  hadde beholdt pengene selv.
           Futen var i en posisjon som det kunne var fristende å missbruke, da til en
           økonomisk og personlig vinning på den tiden.
           Bygdeting ble  holdt  av futen 2-3 ganger  i  året. Bygdetinget ble også  en
           "utøvende"  domsmyndighet, "godkjent"  som  en ordinær domstol. For å
           føre dommen i pennen  ble  det derfor tilsett  en  s(v)oren skriver  -

           Sorenskriver. Fra å være en hjelper og veileder for  ”bondedomstolen”,
           gikk snart denne "sorenskriveren" over til å bli den virkelige dommeren på
           bygdetinget, dette i kraft av sin autoritet og dyktighet.
           Nils Olsen Wind var sorenskriver i  perioden; 1680  -  1709.  I følge
           Snåsaboka  var Nils Olsen Wind den dårligste av dem alle. Sitat:  en skarv

           som  var misslikt både  av bønder  og  overordnede.  I 1704 har bøndene på
           Snåsa ei lang liste med klagemål mot ham; han krevde høgre skrivertoll en
           rett var. Ved arveskifte var han så ublu til å ta seg betalt at det ble ingenting

           igjen på arvingene.    Å være  missfornøyd med "øvrigheta" er  ikke  noe
           særegent for denne tidsperioden, men  Nils Olsen Wind var  vel  en av de
           verste  til  utnytte sin  posisjon, og da  til  personlig vinning.  Baard fikk jo
           prøvd hans  rettferdighetssans!  Også  Baard sin  bestefar; Faster  Baardsen
           hadde dårlig erfaring med ”øvrigheita”.




                                                30
   25   26   27   28   29   30   31   32   33   34   35