Page 33 - Jorstad mellom_et historisk tilbakeblikk

30

Bøndene på den tiden var helt prisgitt naturens luner. En god avling var
helt avgjørende for et godt liv. Noe som igjen ga muligheter for
forbedringer av gårdens standard. Baard hadde det tøft de første årene han
drev gården, ikke bare det at han måtte gi fra seg det halve av gårdens
”verdier” men det ene uåret etter det andre rammet avlingene. Verst var
det i 1695 da det nesten ikke ble modent korn i bygda. Men også først på
1700 tallet var det flere uår etter hverandre. Både i 1704, 1705 og 1706 var
det uår i Trøndelag. I følge Snåsaboka var ikke Snåsabygda verst rammet.
Men det preget selvfølgelig mattilgangen, det ble noen magre år. Det var

særlig kornavlingene som slo feil. Så i 1706 måtte Stiftamtmann von Ahnen
skaffe forsterkninger av såkorn og brødkorn. Av de 1850 tønner som ble
skaffet til Inderøy fogderi, fikk Snåsa bare35. Bøndene på Snåsa ble på den
tiden omtalt som; ere særdeles gode Avelsmænd, at de have mest deres
Nøring af deres Gaardsbrug, i det de føre til Trondhjem Korn, Mel, Smør, Ost

og Flesk, hvor af det kan kalles Trondhjems lille Spisekammer. Som det går
frem av historiske skrifter var bøndene på Snåsa særdeles flinke
jordbrukere. De dyrket både bygg, havre og rug. Kornet var ”gudslånet”

Den personen som betydde mest for bøndene sin fremgang med
jordsbruket i denne tidsperioden, og i særdeleshet dyrkingen av korn, var
nok presten Niels Muus. Niels Muus var en foregagnsmann på så mange
områder, og det er kjent at hans interessefelt som bonde var vel så stort
som presteembetet. Spesielt var han ivrig på å komme i gang med
nyrydding av gårdsbruk/ husmannsplasser, men han hadde også
”industrielle” interesser, som da han som den første på Snåsa bygde
sagbruk i Kleivfossen i året 1708. Han virket som sogneprest på Snåsa fra
1695 til 1737. Det er vel ingen prest på Snåsa som har ett slikt ettermæle
som ham, og det fortsatt 300 år etter sin virkestid, er han på folkemunne.

33