Page 134 - Jorstad mellom_et historisk tilbakeblikk

131

ble Brandsfjell bare kalt Finn Pål. Han hadde et spesielt rykte på seg blant folk i
bygda. Det fortaltes om han, at han kunne ”gainne”, og at en derfor måtte
passe seg så en ikke kom i klammeri med han. Således ble han også brukt for å
skremme ungene når de var ulydige; ”nu må dokk pass dokk ellers så kjem en
Finn Pål”. Han for også rundt og praktiserte som en ”dyrlege”, og da brukte han
trolldomsord og gjorde mange rare tegn opp i lufta mens han praktiserte. I
tillegg var han en stor og kraftig mann og hadde et tøft utseende. Så var han
også kjent for å være en stor ”tjuvjeger” med mange elgfall på sin samvittighet.

Hans liv var fylt av mystikk og spesielle hendelser. Alt dette gjorde at han fikk et
spesielt rykte på seg og var godt kjent i bygda. Sommeren 1919 den 27. juli ble
han funnet druknet på strandkanten ikke langt fra der han bodde ved Schultz
hytta i Øster Grønningen. Det var to svensker på fisketur som fant han den 27.
juli, altså den 3. hund dagen. Det ble politisak da det viste seg at han var kvalt
med sin egen halsduk. En svenske med navnet Johan Alfred Grundstrøm som
var på fisketur i området da Finn Pål forsvant, fikk skylda for drapet da han
hadde vært i klammeri med Finn Pål. Han ble senere frifunnet da det ikke fantes

noe bevis. Det ble veldig mye folk snakk om denne hendelsen og ryktene gikk.
Bygdefolket hadde sine meninger om hvem som var de skyldige og det verserte
mange teorier om hendelsesforløpet til drapet. En kan vel i ettertid med ganske
stor sikkerhet fastslå at det var to snåsninger som utførte ugjerningen. Finn Pål
sitt minne er vel bevart: hytta han bodde i mens han fungerte som
oppsynsmann for Schultz, heter fortsatt den dag i dag for Finn Pål stuggu.

Det som preget Snåsa i denne tiden etter og under første verdenskrig var

forventningene om når den vedtatte jernbane utbyggingen ville komme i gang.
Det var stor arbeidsledighet og det var mange fremtredende røster som talte
for at anlegget måtte komme igang for å bøte på dette. Men sentralt holdt de
igjen med bevilgningene, Dovrebanen måtte fullføres før det store anlegget
med Nordlandsbanen kunne settes i gang for fullt. Det var også mye diskusjon
om hvor stort distriktsbidraget skulle være (15% ?) Men i 1917 var det bevilget
nok penger til at stikkingen av traseen kunne settes i gang. Det var overingeniør
Ovidus Back som fikk ansvaret for dette arbeidet. (Back var gårdbrukersønn fra
Foldereid) Back bodde her på gården hos Albert i lang tid mens anlegget pågikk.

134