Page 186 - Jorstad mellom_et historisk tilbakeblikk

183

Avdukingssermonien var et kjempearrangement med ca. 300 personer til stede.
Disse kjøretøyene vi såg var Willys jeeper, de hadde firehjulstrekk og var åpne
uten tak. Jeepene fikk prolemer og det var bare to av kjøretøyene som klarte å
komme helt frem til stedet der flyet hadde styrtet. Det var jo ingen vei bare en
dårlig kjerresti/gangsti. Denne minnevarden skulle markere stedet der flyet
styrtet. Flyet som styrtet skulle frakte forsterkninger til operasjon ”Rype”. I for
lav høyde styrtet flyet natten mellom den 6. og 7. april i 1945. Operasjon
”Rype” hadde base i gården på Gjævsjøen. Flyet hadde 12 amerikanske

soldater om bord og alle omkom. Vi var ikke orientert om at noe slik var på
gang, så vi undret oss fælt over disse kjøretøyene.

Da setringa var slutt så måtte jo beiteressursene i seterområdet fortsatt
utnyttes. Erik og Guttorm vart enige om å sette opp et gjerde midt etter vollen
ned fra seteren vår, slik at setervollen vart delt i to. Så var det opp til hver
enkelt hvor mye de ville utvide hamningen til sidene. ”Fjellveien” var ikke ferdig
til Megard før i 1955. Så i årene fra 1949 til 1955 vart ikke beite særlig utnytta

til annet enn saubeite. Det vart enkelt å komme seg til Megard nu når en kunne
kjøre bil/traktor helt frem. Etter den tid har beite i Megard blitt utnytta hvert år.
De gamle seterfjøsene var ikke vedlikeholdt og sto til forfall. For at kvigene som
gikk der opp skulle ha et sommerfjøs å gå inn i, ble det satt opp et enkelt lite
”skur” nede på den østre vollen. Materialer til dette ”skuret” var fra bekkstuggu
her hjemme som sto borte ved gårdsveien. Bekkstuggu vart revet i 1956.

Å flytte til seters var både en spennende og en strabasiøs hendelse hvert år. Jeg

selv husker ikke så mye i detaljer hva som måtte forberedes før vi la ut på den
lange vandringen. Men jeg husker marsen med buskapen, noe som jeg syntes
var forferdelig langt. Det var kårfolket her på gården som hadde det meste av
ansvaret for flyttinga, de gangene da jeg var med. Da Goffa (Albert) med Svarta
hadde pakket alt utstyret på langvogna med god hjelp fra Gommo (Agda), så var
det bare å starte den lange ferden. Bort i mot 25 killometer inn til seteren den
gangen, litt lengre den gang enn i dag. Jeg tror jeg overlater til min onkel
Fridtjof å fortelle om seterflyttinga fra Jørstad, slik han fortalte det i Snåsa

Meieri sin 100 års beretning. Fridtjof voks opp på Jørstad nordre sammen med

186