Page 189 - Jorstad mellom_et historisk tilbakeblikk

186

temmelig tidleg om morgenen. At dyrene ”sjånnå” kunne gå på i 2 til 3 uker i
verste fall. Og det var slitsamt. Kleggen kunne være lei for dyrene, men også
andre blodsugende insekter som mygg og knott kunne være plagsomme i varmt
og fuktig vær. Dyrene hadde det godt i fjellet, men alle insektene var en plage. I
lange regnperioder kunne det mange ganger være tøft for gjeterne. Regnklær
og støvler fantes det ikke. En fikk gå i vadmelstrøya som ikke fikk tid til å tørke
mellom hver gang den skulle brukes, og en gikk i lauparsko der vatnet rant like
fort inn som det rant ut. Men tross alt var seterlivet en god og styrkende tid for

både folk og dyr.

Ca. en gang i uka kom det folk heimefra, heimfolk. De hadde med mat og andre
forsyninger, og skulle ha med heim smør og ost. Det var stor stas å få besøk. Da
fikk en høre nytt og det kunne vanke noe ekstra godt. Ellers var kostholdet
temmelig nøkternt. Det forekom også at folk som skulle videre innover fjellet
kom innom seteren og da skulle det serveres kald melk, kaffe og mat. Uønskede
personer som loffere kom også innom og det var ikke alltid så hyggelig. De så

ofte skumle ut, krevde servering og betalte sjelden for seg. Olsokmessen i
Megard var en begivenhet. Mye folk og mange oppom seteren. Med den
istandsetting av kirkestedet de siste årene med reising av klokketårn, eget bygg
og ivaretaing av Olavskilden. Synes jeg det er tatt godt vare på syedet. I
tørkeåret 1930 ble vasskilden til vår seter tørr og da bar vi vatn først fra Imsa
senere fra Olavskilden. For oss barna var det hardt å bære store spann med
vatn opp den bratte setervollen. Det var ikke langt til setrene Brønstadbuvollan,
Gavlen og Grønnlia og vi hadde sammenkomster – seterkalas, hvert år mellom

disse setrene. Før min tid var det seterkalas med Hylla også, men det ble mer
tilfeldig etter hvert. Dette var en form for sosialt samvær som jeg tror var viktig
for trivselen på seteren. Da det var folk på alle setrene var det utrolig hvor
levende fjellet var. Bjelleklang blandet med lokking og kuraut for ikke å glemme
sommerkauken som i klarvær kunne høres fra seter til seter. Ei tid som det er
synd har kommet bort pga. samfunnets krav om større effektivitet, auka
produksjon og høyere levestandard.

189