Page 193 - Jorstad mellom_et historisk tilbakeblikk

190

Dagen me skull fløtt heim da va me opp ca. kl. 03. Klokka 05 skull me start, og
da skull alt vårrå i orden i seteren for vinteren – og te småtussan skull innta
seteren` som de gamlar setertausin sa. Tussan dem ha me føling med heile
såmmårn, fer om kveillan når me ha lagt oss, så va det rett som det va ætt me
haurd trerokko gikk oppi fjøset. Det va vel berre fantasi. Det va itt bestandi ætt
me fekk besøk som me va gla tå. På dein tia va det my folk som kom ifrå
Sverige. Dæm vart kalla luffara, og dæm va itt nå trivelle når dæm kom åt
setrom. Dæm ferlangt god mat, og det træft in dæm ferlangt losji å. Da ønska

me ætt det ha vørri heimfolk sjå oss. Vein heim frå seteren gjikk som oftest
fortar einn når me fløtta te seteren. Dyra va glad fer å få heim, og me gledd oss
heim vi og. Heim va det steilt te seter helg fer oss med ekstra mye godt.

Slik var det min mor husket seterlivet, de årene hun var der oppe som riktig pur
ungdom. Stedsnavn i Megard som ikke brukes så mye i dag: Steinrønningen: den
ligger midt i lia vest for seteren og i vesterkanten/overgangen mellom
plantefeltet og gammelskogen. Korsgræsdalen: er dalen nedenfor Jorønningen.

Schulzveien: den tar av fra den gamle seterveien like ved avkjørselen til Megard
og går rett over Gavelsmoen og følger elva Imsa videre øst over dalen til den
går opp lia like ved Svartbakken og inn på seterveien.

Jeg kan også huske at når buskapen kom hjem fra seteren så ble de flyttet ut på
Evjan for å beite på gjenveksten etter slåttonna. Evjan og dyrkajorda der ute var
vel en form for høstseter. Her var også et sommerfjøs. Dette sommerfjøset var
mest til forfall de årene jeg var med på melking. Det siste året vi hadde

melkekyrne der så ble ikke fjøset brukt, for da var det i så dårlig forfatning at
det ikke var forsvarlig å ha dyr i. Dette måtte ha vært først på 1950 tallet, for jeg
husker vi kjørte med ”nytraktoren”. De siste årene vi hadde melkekyrne der ute,
og det ikke var noe fjøs å holde kyrne i, var et mareritt. Å melke kyrne ute under
åpen himmel, i all slags vær, og de mengder med knott og mygg som fantes i
dette fuktige området, det var rett og slett en tortur. Heldigvis varte ikke dette i
så mange år. Med instaleringen av melkemskin i sommerfjøset i ”heimmarka”
ble beite der foretrukket til melke kyrne. Men sommerfjøset i heimmarka med

melkemaskin og utmarkbeite, ble ganske så fort avleggs. Beite i utmark til

193