Page 75 - Jorstad mellom_et historisk tilbakeblikk

72

11-12 Rdl. geit 6 ort. sau 5 ort. en mark smør 10 skilling, en mark ost 7
skilling, en tiur 2ort, en røye 36 skilling, en rype 10 skilling, en mark ull 20
skilling. Ser en disse prisene opp mot de faste utgiftene som skatter og
andre ytelser bøndene hadde på den tiden, var det rundt århundreskifte
forholdsvis gode tider. Brun skriver at de faste utgiftene i skatt m.m. på en
middels gård var fra 15 til 20 Rdl. pr. år. Lønningene til arbeidsfolk var
låge: Hvad tjenernes Løn angaar, da var den i gode Tider: En Karl fikk i Løn
for et helt Aars Tjeneste: 10 eller 12 Riksdaler, 1 strieskjorte, 2 par sko, 1 par
strømper og et par vanter. En Tjeneste Pige i fast aarlig, erholdt i Løn: 6 a 7

Riksdaler, 6 alen Strie, 2 mark Uld, 2 par sko og Foder til 1 a 2 Faar. Brun
skriver ikke noe om arbeidsfolket hadde kost og losji i tillegg. Uansett var
ikke dette lønninger til å ”slå seg opp” på og tillegg står det at dette var
lønna de fikk i gode tider. Som en kan se av folketellinga i 1801 var det her
på Jørstad i tillegg til gårdsfolket to tjenere: Einar Larsen og Joen Einersen
begge skulle lønnes. Så var det en husmann med jord og hans to voksne
barn. Denne familien hadde vel en form for husmanns kontrakt, og vart
sikkert mest benyttet i de travle onnene og fikk vel lønn bare for det
arbeidet som oversteg husmannskontrakten. Penger til å lønne
arbeidsfolkene var det sikkert greit å skaffe i denne tidsperioden. Verre var
det sikkert å skaffe et overskudd i drifta som kunne investeres og forbedre
gårdens hus og redskaper. I følge Snåsaboka var det rundt 1800 tallet
forholdsvis gode tider for bøndene. Pengeverdien var: 1 Riksdaler = 4 ort =
96 skilling.
Når det gjelder kommunikasjon så var vegstellet så dårlig at vogner med
hjul nesten ikke var i bruk på den tiden. Veiene sør over på begge sider av
Snåsavatnet var bare fremkommelig med kløv hest. Større transport måtte
befordres på Snåsavatnet og da helst på vinters tid når isen var sikker. En
følge av det var at mange Snåsninger har druknet der gjennom tidene. Ute

på fjorden som de gamle sa om Snåsavatnet. Ordinær båttrafikk på
Snåsavatnet kom ikke i gang før i 1871 og da med dampbåten ”Diana” Brun
skriver: Vejen paa den nordre Side af Sneaasen Vand er blot at anse, som en
Stie fra Gaard til Gaard, og på den syndre Side af Vandet er slet ingen Vej.
Kariol eller Vogn kan man neppe bruge endog på den såkaldte Alfare Vej.

75